Det er bra å være litt nervøs. Det får deg til å skjerpe deg, sette deg ned og lese pensum. Men bikker det over og blir for mye nervøsitet, kan det være en veldig ubehagelig opplevelse. Ikke bare KAN være, det ER.

Eksamensangst er ikke en egen diagnose, men angst som trigges av eksamenssituasjonen, og det kan være forskjellige ting ved eksamen man er redd for. Man kan være redd for å stryke, redd for konsekvensen av å stryke, redd for å få jernteppe, redd for å at andre skal se at man har angst, for bare å nevne noen. Eksamensangst er en slags sosial angst, fordi det vi frykter i bunn og grunn er andres bedømmelse. At andre skal synes vi er dårlige. At de skal synes vi ikke er verdt noe.

For mange er det en rekke katastrofetanker knyttet til å gjøre det dårlig på eksamen: Hva om jeg stryker? Ingen kommer til å ville være venner med meg mer. Familien min vil ta avstand fra meg. Jeg kommer til å bli hengende bak de andre på studiet. Jeg kommer til å droppe ut. Jeg kommer aldri til å bli lege/matematiker/statsviter, osv. Jeg kommer til å måtte jobbe i kassa på Kiwi! (Og det ville det ikke vært noe galt i). Disse katastrofetankene har sjelden noe med virkeligheten å gjøre. De er “i-verste-fall-tanker”, men de virker så overbevisende på oss, fordi de trigger våre følelser, og de er sterke.

Den franske filosofen, Michel de Montaigne, sa for over 400 år siden: “My life has been full of terrible misfortunes, most of which never happened“.

Vi mennesker er utstyrt med evnen til å tenke fremover og planlegge inn i fremtiden. Dessverre bruker vi ofte denne evnen til å bekymre oss om fremtiden. Vi forutser alle mulige farer og problemer, og bruker en masse tid på å tenke på disse (kanskje i et fåfengt håp om å derved kunne løse problemene), og i samme slengen bekymrer vi oss selv, og får angst.

Angsten kommer fordi vi tenker disse katastrofetankene om den farlige eksamenen, og fordi kroppen (stakkar, den vet ikke bedre) forbereder seg på å kjempe mot- eller flykte fra det farlige (i dette tilfellet, eksamenen) – kroppen setter i gang den såkalte “fight-or-flight” responsen, en respons vi deler med de fleste andre dyr. Når kroppen forbereder seg på å kjempe eller stikke av, gjør den musklene klare til handling. Det er derfor man kan oppleve symptomer som at hjertet og pusten går fortere. Man blir bleike i ansiktet eller rødmer. Man må på toalettet, får tunnelsyn, mister hørselen eller rister. Og mye mer. Denne responsen setter virkelig ting i gang. Men det er jo ikke så rart. Kroppen, og for så vidt hjernen og, tror det dreier seg om liv eller død.

Denne reaksjonen kan i seg selv være noe som gjør mange redde når de sitter på eksamen, og ikke er helt klar over hva som skjer. Det er viktig å huske at reaksjonen går over av seg selv, og at du ikke kommer til å besvime eller få hjertestans, selv om det kanskje føles sånn. Etter ca. 15 minutter er som regel det verste overstått.

Et gammelt ordtak sier, “det du ikke dør av, gjør deg sterkere”. Dette er på sett og vis rasjonalet bak en av måtene å behandle eksamensangst på, nemlig eksponeringsterapi. Eksponering, vil si å “utsettes for” eller “blotstilles for”, eller noe i den duren. Greia er å utsette seg for det man frykter gjentatte ganger, til man lærer at det ikke er så farlig, og kroppen dermed slapper av. Når det gjelder eksamensangst, er det først og fremst viktig å ikke unngå å møte opp til eksamen, å ta læring av hvordan det går, og at du utsetter deg selv for andre eksamenslignende situasjoner. For hver gang det går bra (eller bedre enn du trodde det ville), setter du kryss i taket. Det mentale taket, altså. Og husker det til neste gang.:

“Var det så ille som jeg så for meg?” “Døde jeg?” “Strøk jeg?” “Mistet jeg alle vennene mine/studenthybelen/familien/verdigheten min?” Svaret på de fleste av disse spørsmålene er “nei”. Og dette vil hjelpe deg et stykke på vei, hvis du husker det til neste gang.

Det går nemlig stort sett aldri så dårlig som vi tror. Noen ganger kan det skje at man stryker på eksamen, men jeg har stadig til gode å høre om et eneste tilfelle hvor vedkommende har mistet venner, droppet ut av studiet og endt opp i kassa på Kiwi av den grunn.

Så hvorfor tar vi det så blodseriøst at vi får det for oss at hele vårt sosiale, profesjonelle og familiære liv står på spill over en eksamen?

Til det vil jeg spørre deg et annet spørsmål: Hvor viktig er det å være perfekt? Og hvor viktig er det å ha kontroll på alt?

Tenk over det. Men ikke bekymre deg. Tenk over det i 5 minutter, og fokuser så på noe annet.