Urbanisering skjer. Jordas over syv milliarder mennesker vil helst bo sammen i byer, og du er antagelig med på det. Du har flytta til en større by enn den du kom fra, for å gå på skole. Men ikke bare derfor. Det er i storbyene det skjer: frihet, fester, kebabsjapper, unge menn med fullskjegg, økokollektiver, identitetsbygging, befriende anonymitet, og allikevel for mange: ensomhet.

 

Selv om flere folk samler seg på tettere plass, er ensomhet ironisk nok ikke på retur. Det at vi gnikker inntil hverandre på trikken, gjør ikke at vi kan dele livsdrømmer for det. Vi bor mer alene enn før, noe Fjordland er beviset på, og vi bor sjeldnere to hus borti gata fra barndomsvenner. Folk flytter på seg. Universitetene i byene er fulle av unge som deg, som har lasta mammas stasjonsvogn halvfull, røsket opp røttene, og sagt farvel til hjemstedet. Veien til høyere utdanning er på sett og vis brolagt med brutte bånd, både på godt og vondt.

 

Å flytte generelt er stressende. Å flytte til en ny by er en risikofaktor for ensomhet. Når støvet har lagt seg og du har pakka ut dine 3 bagger med klær, må du gjerne starte fra bunnen av med å bygge et nettverk, aka skaffe deg venner.

 

Ensomhet er subjektivt. Selv om man er alene, trenger man ikke føle seg ensom, og motsatt kan man godt føle seg ensom selv om man er omgitt av folk. Men om du føler deg ensom (mer enn bare et blaff på en fyllesyk søndag), er det et tegn på at du bør gjøre noe med det.

 

Å rekke ut en hånd til andre mennesker kan være veldig vanskelig.

Ikke rent praktisk selvfølgelig, men på grunn av stolthet. Stolthetens kryptonitt er avvisning, for stoltheten tror den må vinne og være kul hele tida. Man vil ikke virke desperat. Som en som trenger venner (Gud forby), og som ikke har planer syv dager i uka. Å være ensom er ikke bare ensomt, det er nesten skamfullt.

 

Den andre siden av det, er hva vi tror om andre. Sosiale medier bidrar utvilsomt til et inntrykk av at andre lever fetere liv enn oss. Det er lett å tro at andre har 15 nære venner, minst fire festinvitasjoner i helga, og adskillig bekjente på skolen, mens vi halter etter med en SMS fra pappa om at marsvinet savner oss. Det er derfor mange ensomme som later som de ikke er det. Og for all del, det er lov. Men på handlingsplan er det viktig at du ikke skyter deg selv i leggen ved å spille uinteressert, fordi det er så flaut å ville ha nye venner.

 

De fleste synes antagelig det er veldig hyggelig om du slår av en prat, spør om å joine til lunsj eller bli med på torsdagsbar. Og vil du legge forholdene bedre til rette for deg selv, kan du bli med i en studentforening, det er mitt hete tips. Da gjør man noe sammen, har kanskje til og med en felles interesse, og blir kjent med folk fordi man omgås dem på en naturlig måte. Cluet er å ikke forvente det verste når du tar kontakt med folk, men å ha som utgangspunkt at folk flest vil bli kjent med deg.

 

I en trivselsundersøkelse blant studenter fra 2011, oppga syv prosent av kvinnelige- og 17 prosent av mannlige studenter at de følte seg ensomme (kvinner er generelt bedre til å danne sosiale relasjoner). Hvis du flytter alene til en ny by, vil starten av studiene nødvendigvis innebære en mangel på nære venner, fordi det tar tid å bygge slike relasjoner. Men det kommer etterhvert. Om du legger noe i potten selv, da. De kommer sjelden og banker på hybeldøra di, selv om det jo finnes de som er heldige med dem de deler kjøkken med på studentbyen.