Prokrastinering

Alle mennesker utsetter ting innimellom, og det går ofte helt fint. Men for noen blir prokrastinering en vane som påvirker livskvaliteten. Å prokrastinere betyr ikke bare å utsette noe, men å utsette noe som egentlig er viktig for deg å gjøre, fordi du ikke føler for å gjøre det, og på tross av at du innerst inne vet at det vil bli verre for deg å utsette det. Det er nåtids-deg som stjeler fra fremtids-deg. Typiske eksempler er at man utsetter å begynne å skrive på den oppgaven eller lese det kapittelet man vet man burde, og heller velger å scrolle på mobilen, støvsuge hele leiligheten, eller møte en venn. Ofte er vi mennesker gode til å rettferdiggjøre valgene for oss selv. “Jeg trenger jo også å få ryddet litt her for å kunne konsentrere meg og slappe av. Det er viktig at jeg opprettholder det vennskapet. Jeg trenger å ta meg litt fri og koble av.”

Disse tankene er ofte ikke usanne, men konklusjonen som følger av dem, er det. Det er sant at det er godt med ryddighet og orden. Det er sant at det er fint å holde kontakt med venner. Det er sant at det føles godt med litt fri og avkobling. Men det er ikke sant at det betyr at du derfor skal prioritere det nå, når du egentlig har noe annet viktig du skal gjøre, og som vil få deg til å føle deg verre senere dersom du ikke gjør. Så dette er en rettferdiggjøring som handler om at vi forteller oss selv hvorfor den andre, mer behagelige aktiviteten vi velger, er bra å gjøre.

Den andre løgnen vi forteller oss selv, er at vi vil få mer lyst senere. Vi utsetter det vi ikke føler for å gjøre nå, med en tanke om at en dag, kanskje i morgen, så vil vi ha lyst til å sette oss ned og gjøre den oppgaven. Vi vil føle en motivasjon vi sjeldent egentlig våkner med, en giv vi sjeldent har, og vi vil føle for å sette oss ned og starte. For veldig mange mennesker kommer ikke denne følelsen av seg selv. I stedet er det noe annet som kommer. En økende følelse dårlig samvittighet overfor seg selv, og av indre stress knyttet til det at jo mer tid som går, jo mer skulle du egentlig ha gjort, og jo lenger etter ligger du. Oppgaven vokser, så å si. Og med det øker også den negative følelsen knyttet til å begynne. Det kan føles mer og mer håpløst.

Veldig mye av det hjernen vår holder på med, er myntet på overlevelse. Men det er noen kortslutninger som kan skje her. For mennesker (og dyr) er smerte og ubehag et signal om å trekke seg unna noe, og nytelse et signal om å nærme seg det. Ubehag er lik fare i nervesystemet. Nytelse er lik nytte. Så når vi mennesker kjenner en negativ følelse knyttet til noe, er vårt nervesystem rigget for å trekke seg unna det. Det som skjer når vi trekker oss unna noe ubehagelig, er at vi opplever en lettelse. Den negative følelsen forsvinner (midlertidig), og hvis vi i tillegg gjør en litt behagelig aktivitet i stedet for den ubehagelige, så kjenner vi på en slags følelsesmessig belønning for dette også. Så for hjernen, og nervesystemet vårt, er prokrastinering en selvforsterkende loop, der unngåelse belønnes raskt, men på lengre sikt bygger opp stress og selvkritikk. Ironisk nok fører selvkritikk til at det er enda mindre sjanse for å komme i gang. I stedet for å fungere som en motiverende pisk - noe en del tror at selvkritikk gjør - så tar det fra oss følelsen av å være i stand til å mestre oppgaven og å være pålitelige overfor oss selv.

Det er av disse grunnene at prokrastinering i liten grad er et tidsstyringsproblem, men mer et emosjonsreguleringsproblem. Hvordan vi håndterer og forholder oss til lysten til å unngå ubehag. Og det å endre prokrastineringsvanen handler om både å bli bedre til å regulere og stå i den ubehagelige følelsen; å ta seg selv i de løgnene man forteller seg selv om at motivasjonen vil komme senere; og også å finne gode strategier for å binde seg til intensjonene sine om å faktisk gjøre oppgaven - å outsource viljestyrken litt.

I det å jobbe med prokrastinering og den følelsesmessige biten av det, ligger det noen ganger en selvfølelsesdel. Hvilken rolle har det spilt i ditt liv å klare eller ikke klare oppgaver? Hvor godt føler du at du må gjøre det for å være god nok? Hva betyr det for din identitet og din verdi som menneske hvis du gjør det dårlig? Hvis du feiler? Hva hvis du prøver, virkelig legger inn en innsats, og så allikevel ikke gjør det bra, hva sier det om deg? I disse spørsmålene kan det ligge svar på noe av det ubehaget du føler ved å begynne på en oppgave. Og det å finne disse koblingene i terapien, kan være nyttig for å forstå din egen prokrastinering - hva den er ment å verne om.

Noen ganger handler ubehaget selvsagt bare at en oppgave er kjedelig, og man ikke føler for det. Også dette kan man øve seg på å tåle, og å stå i, uten at det nødvendigvis har dypere røtter til selvfølelsen. Kjedsomhet kan allikevel også være knyttet til underliggende antakelser, som at “jeg burde ikke trenge å gjøre kjedelige ting”; “jeg gjør så mange kjedelige ting i livet mitt”; “jeg fortjener å leve litt, og å ha det gøy”. Disse kan være nyttige å utforske for å få endret mønstrene.